Fjøsnissen Eilif

Fjøsnissen Eilif
Skrevet av Heid E. Vikholt Elgaali.

  • Heidi har fortellerstund med historien på Åpen Julegård 2. desember: 11.30, 12.00, 13.00 og 13.30

 

Det var en gang for lenge, lenge siden, ja lenge før Oslo ble byen Oslo, og enda lengre før Kampen ble stedet der bondegården vår ligger.
Det var den gangen Kampen enda bare var en bergkolle helt i utmarka.
(Utmarka det er rett før du kommer til skogen.)
Under denne bergkollen, inne i en hule bodde det nisser.
Det var ikke de nissene du vanligvis ser til jul, dette var noen små tette skikkelser. De var ikke større enn at de kunne gjemme seg bak et melkespann.
De hadde masse hvitt hår, røde runde kinn og små våkne øyne. Alle nissene hadde røde toppluer. (Ja vet du at nisseluene er grå på innsiden, om nissene snur lua med innsiden ut så er de usynlige.) Nissene hadde grå genser, grå tykk bukse og sorte små tresko. Noen av nissene var flere hundre år, og noen var helt nye nisser.

Rundt bergkollen lå det åpne marker og små bakker. Her bodde også flere ulike dyr som rev, hare, ugle, pinnsvin, ekorn.  Mat fant de i skogen rett ved. Der var både bær, nøtter og sopp. Om sommeren løp de på markene og lekte gjemsel i det høye gresset. På vinteren hadde de akekonkurranse i bakkene rundt hulen.
Det som om tiden stod stille akkurat her.
Samtidig nede ved havet, i det som i dag er en del av sentrum i Oslo ble det etterhvert et yrende folkeliv. Menneskene trengte hus for å bo i, og nede i byen ble det bygd hus. Små trehus. Mange små trehus.
Det ble så mange hus at byen sakte men sikkert nærmet seg denne helt spesielle bergkollen.
Nissene og dyrene ville ikke bo tett på så mange mennesker. Sammen flyttet de langt vekk, helt til den andre siden av den store skogen. Der kunne de drikke dugg fra bladene når de våknet på morgenen, spise friske bær til middag og høre vinden hviske god natt når de skulle sove.
Alle nissene flyttet – utenom en.  Det var nissen Eilif Eik.

Navnet hadde han fått fordi nissemamma satt alene under et eiketre i skogen den natten han ble født. Pappa hans var den nissen som til da hadde vært den mest finurlige av alle nissene i hele eikeskogen.
Eilif Eik var ikke dårligere, han gjorde ikke skam på navnet sitt.
I mange år flyttet Eilif rundt mellom de ulike små trehusene. I gamle dager hadde mange av folkene her husdyr i bakgårdene. Hester, sauer, høns og kyr. Eilif passet på alle sammen. Han hadde nok å gjøre.
Årene gikk, det ble færre dyr på Kampen. Bakgårdene ble brukt til helt andre ting. Nissen Eilif måtte lete etter ett nytt hjem.
En kveld han lå og slappet av under et vindu hørte han noen jenter som snakket om at de ville få bygd en gård her på Kampen. En gård med dyr som barna kunne komme og besøke. Den driftige lille nissen fulgte jentene overalt etter den kvelden. Det tok ikke lang tid før Kampen Barnebondegård begynte å vokse frem. Jeg er helt sikker på at nissen Eilif med sine finurlige påfunn gjorde sitt til at det i dag er en liten rød bondegård midt i byen vår.

Vi mennesker tenker som oftest på nissen bare når det nærmer seg jul, men nissene er rundt oss hele året. Det er bare vi som ikke tenker så mye på dem, og da legger vi ikke merke til alt de gjør.
Eilif holder på med nissesprell hele året. Nå skal du få høre om noe av alt det rare han kan finne på å gjøre. De siste årene har han på sommeren åpnet døra til drivhuset slik at sauene kan gå inn og spise tomatplantene. Sauene er så skrekkelig glad i disse plantene. Han bryr seg ikke om å vente til det kommer røde tomater på dem.
Eilif er glad i dyra på gården, og passer godt på dem. En gang var en av gjessene så forferdelig mørkeredd. Lyset var av i huset deres, og gåsa grudde seg for å gå inn i mørket. Nissen vrengte da lua slik at det grå kom ut da Maria kom for å ta gjessene inn i andehuset. Nissen gikk tett ved siden av den gåsa som var så mørkeredd. Han fulgte gåsa helt inn, men før han fikk gåsa rolig låste Maria døra, og der satt han. Det var litt trangt og han ble sulten, men han hadde det tørt og varmt, og den natta ble gåsa kurert av mørkeredselen sin.
Nissen var sur på Maria siden hun låste han inne, men gåsa sluttet å være mørkeredd så nå gjør Eilif bare av og til små pek mot Maria. Han bruker å putte små steiner opp i støvlene hennes, så hun ikke skal gå så fort.

Nå er det slik med Eilif som med andre fjøsnisser at de ofte er veldig glad i ett av dyrene og litt sur på ett av de andre. Eilif har det slik med hestene. Nå er fjøsnissen Eilif enda mer glad i hester enn Heidi på gården her er.
Hesten er nissens trofaste følgesvenn. Her på gården er det Blakken som er Eilif sin yndling og bestevenn. Eilif stikker stadig vekk litt ekstra havre til Blakken, ja det hender til og med at han henter høy fra Vulkan og gir til Blakken når lyset er slått av. Det er nok derfor pelsen til Blakken alltid er så blank og skinnende.
Eilif er ikke så glad i Vulkan. Det kommer av at en gang Eilif var så skrekkelig tørst, så klatret han opp til Vulkans drikkeskål for å drikke litt. Han bøyde seg over drikkeskåla, men akkurat da ristet Vulkan på hodet, han hadde fått en flue i øret. Uheldigvis dyttet Vulkan Eilif i baken, og nissen fikk seg en skikkelig dukkert i vannskåla til Vulkan. Det glemmer ikke Eilif for nisser de glemmer ikke slike ting. Det er nok derfor Vulkan til stadighet skader seg. Nisse lurer seg innpå hesten og skremmer han litt. Vulkan skvetter til og da hender det han tråkker feil ned på hoven sin, eller snubler på vei ut døra. Det gjør vondt, men så er nissen der og har på god salve mens han passer på å fortelle Vulkan enda en gang hvorfor han skremmer han litt.

Nissen Eilif er ikke særlig glad i lamaen som er på gården. Anton heter han. Han er sikker på at lamaen har stjålet skjegget og pelsen sin fra en nisse i Peru, og deretter reist langt vekk fra for å få beholde den gode varme ulla. Eilif sa det til lamaen Anton en gang han satt i vinduskarmen og tittet ned på dyrene i fjøset, da spyttet lamaen etter Eilif. Etter det vil ikke Eilif være nær han.

Eilif følger nøye med på byggingen av det nye sauefjøset. Han er ikke sikker på om snekkerne er flink nok. Det hender han vrenger lua og går nærmere for å kikke. Da flytter han litt rundt på verktøyet og drar i plankene for å sjekke at de holder. Selv om nissen er liten er han utrolig sterk, så det blir nok et solid lite fjøs til sauene.  Eilif elsker tanken på at gården hans skal få nok et lite hus som dyrene og han skal bo i. Han håper huset blir malt rødt. Det er yndlingsfargen til nissen.

Vet du at nissen av og til gjemmer seg bak grillhytta når jeg forteller historier. Han er skrekkelig glad i historier, og det aller beste han vet er når jeg forteller om nisser. Er du heldig kan du kanskje se fotsporene hans i snøen bak grillhytta.
Nå lurer du kanskje på hvordan vet jeg alt dette om nissen Eilif Eik?
Du vet det store treet midt på gården. Det treet som deler seg og har hulrom i midten. Akkurat der i det treet er det et hemmelig rom. Der bruker jeg og nissen Eilif å utveksle gaver. Han skriver ned små historier om seg selv, som jeg kan fortelle, og jeg passer på å legge ut god grøt, rød saft og vafler til han.
Er du veldig heldig så kanskje du får se fotsporene til nissen Eilif Eik i snøen rundt på gården en gang.

%d bloggere like this: